Nå holder det.

Jeg ser at sist pappa gjorde det slutt var det på tampen av november.
Nå er det mai.
Han er sinna på meg nå, fordi jeg ikke kunne gjøre han en tjeneste.
Jeg har å holde meg unna familien hans, ta en DNA-test, skifte etternavn og jeg vet ikke hva.
Det er nok nå.
Jeg må gjøre noe aktivt.
I dag ringer jeg til politiet og forhører meg om hvordan jeg kan gå fram for å få et kontaktforbud på han. Han ignorerer mine advarsler og fortsetter å sende sinte sms.

Det som er litt merkelig er at jeg ikke tar meg nær av det han skriver direkte. Jeg er så vant til det. Han sårer meg ikke. Men han vekker minner fra barndommen, utryggheten får grobunn i meg. Jeg husker stemninger som jeg ikke vil huske. Jeg drømmer drømmer som jeg ikke vil drømme.

Nei, nå holder det.
På tide å sette ned foten.

Landingsgropa

Det som kommer opp må komme ned.

Det som flyr høyt faller med større kraft.

Den som graver graven med dobbel fart faller dobbelt så dypt i den etterpå.

Jeg har begynt å sove. Kanskje burde jeg være glad for det, men jeg kjenner det ulmer en annen følelse i mellomgulvet, jeg kjenner at mørket sniker seg innpå meg. Jeg vil sove mer. Masse! Egentlig vil jeg bare sove hele tiden, la verden flyte forbi og ikke angå meg. Men hvordan kan jeg det? Det går en syvåring rundt i huset og klarer seg ikke uten mamman sin. Mamma, du må være til stede for meg! 

Jeg har en vond klump i brystet. Jeg vil gråte, hele dagen vil jeg gråte. Om ettermiddagen vil jeg gråte enda mer, jeg vil ligge sammenkrøllet i sofaen og bare la det renne. Men hvordan kan jeg det? Jeg har en syvåring som fortjener en trygg hjemmebase, et sted hvor mammaer ikke bryter sammen og blir til en ukontrollerbar flom av tårer. Mamma, du må være klippen min!

Jeg skulle ønske jeg ikke landet nå. Julen truer, det er bursdagsfeiring i huset og jeg har nok med gamle julespøkelser som påstår de har rett til å stjele freden min. Jeg trenger ikke en depresjon i tillegg. Men tror du depresjonen hører på det?

Heldigvis har jeg masken min. Den har jeg pusset på i 35 år. Den er sterk nok til dette også!

Husk bremsene!

Det går litt fort for tiden.

Jeg sover lite, jobben går lekende lett og tankene raser. Selv om jeg er trøtt er det lett å være aktiv. Det er en deilig følelse, bortsett fra uroen - jeg skulle gjerne vært i stand til å legge meg i senga mi og sove 8 timer, og så hatt den samme energien på dagtid som jeg har nå. Men Irmelin fungerer ikke sånn. Jeg spruter mest av energi når jeg er helt i tåkeheimen av mangel på søvn.

Nå har jeg begynt å kjenne igjen signalene, jeg vet mer hva jeg skal se etter. Ikke spinne helt av skaftet nå og makse tre kredittkort på julestash! 

Pass på, Irmelin, pass på!

I det minste drikker jeg ikke alkohol lenger, så det er minimal fare for promiskiøse utskeielser på byen. 

Godt å vite. 

Å ha større grad av kontroll er en glede med bismak. Før kunne jeg sitre av lykke over at livet var blitt så til de grader til å leve med igjen. Verden var en rosa sky, bare å seile avgårde og plystre i takt med vindkastene. Herfra og inn i evigheten skulle alt være supert, nå hadde jeg svaret på meningen med livet. 

Nå vet jeg at det bare er en tilstand, nå vet jeg at jeg må begrense meg for ikke å bli sittende med fatale konsekvenser i ettertid. 

Litt mindre nytelse i den erkjennelsen enn i troen på at nå har alt ordnet seg for evig og alltid. Litt flatere.

Men jeg er glad for erkjennelsen likevel. Jeg risikerer ikke å miste gård og grunn lenger. 

Ikke er hele lykkefølelsen borte heller. Jeg må bare passe på litt ekstra.

Pass på, Irmelin, pass på!

Lakenskrekk

Jeg kommer meg ikke i seng for tiden.

Bokstavelig talt!

Ikke bare sovner jeg sent, men jeg sovner på sofaen. Og jeg våkner tidlig. Kommer meg opp hver morgen når klokken ringer. Trøtt som en strømpe javel, men fit for fight likevel.

Sofaen er en livredder i disse fasene. Sofaen og tv, jeg sovner alltid med tv på og den durer ivei hele natta. Ikke høyt, men likevel. Hva skulle jeg gjort uten sofa og tv? Skulle jeg sovet i senga liksom? Det er jo komplett umulig, jeg går i store buer rundt soveromsdøra. 

Da jeg var liten sov jeg hver natt i senga mi. I den grad det gikk an å sove. Ganske mange netter lå jeg lysvåken og lyttet intenst etter lyder fra stua. Latteren til mamma var kliss lik gråten, så jeg måtte virkelig anstrenge meg for å analysere situasjonen. 

Senga var ikke alltid et godt sted å være.

Som voksen er jeg ikke direkte redd for å legge meg. Ikke bevisst i alle fall, men kroppen har kanskje en alarmberedskap som hindrer meg i å krype under dyna likevel. Det er som om inngangen til soverommet har grodd igjen av usynlig tornekratt. Tornerose våket i hundre år...

Slutt med pappa

Pappa har slått opp med meg. "Farvel, adjø, ha et godt liv."

Han gjør det med ujevne mellomrom, fordi han kommer til å tenke på at det jo er min feil at han er syk og deprimert og så videre. Det er nemlig jeg som har gjort et eller annet for mange år siden som fremdeles tynger han, og derfor blir han bare mer syk når han har kontakt med meg. Faktisk er det terapeuten hans som forlanger at han kutter kontakten, fordi jeg kan være så skadelig for han. (Det har selvfølgelig terapeuten aldri sagt.) En gang forklarte han meg at han måtte bryte med meg "av hensyn til helsevesenet", fordi han kunne miste uføretrygden hvis de fikk snusen i at han snakket med meg. Jeg hadde tross alt vært så ødeleggende for han.

Jeg svarer på bekskyldningene hans med taushet.

Hva annet skal jeg gjøre?

"Ja pappa, det er godt mulig at jeg sa noe til psykologen din en gang som du ikke fortjente hundre prosent. Det er mulig jeg snudde på en historie så den så mer dramatisk ut. Men jeg trodde kanskje at jeg måtte det, har du tenkt på det? For å bli hørt. 

Jeg ble aldri hørt når jeg ba om å få slippe ut av fengselet ditt. Mamma drasset meg med tilbake fra krisesenter og familie og venner, gang på gang på gang. Du var kongen, og familien var ditt kongerike. Du var suveren, jeg var ubetydelig - eller irriterende når jeg kom i veien for deg. Av og til var jeg interessant, når du leste en spennende bok om en ny måte å oppdra unger på for eksempel. Da var jeg veldig interessant, et praktfult forskningsobjekt. Jeg ville nok heller ha fortsatt å være ubetydelig..

Alle dine runder med alkohol og møbelknusing, alle dine umulige og uforutsigbare krav til meg, dine krav om kjærlighet og respekt, du sugde barndommen ut av meg før jeg fikk levd den selv. Redselen ble den største følelsen i meg, den tok nesten hele kroppen min. Det ble ikke plass til så mange andre følelser. Det ble ikke plass til så mye meg.

Du ser ikke dette du, pappa. Du har ikke den minste lille mistanke om at det kan være slik. Du har da aldri gjort en flue fortred, det er jo jeg og mamma og for såvidt hele resten av verden som har rottet seg sammen mot deg. Du er kongen og kongeriket har forrådt deg."

Noen ganger lurer jeg på hva som ville skjedd hvis jeg sa akkurat det jeg tenkte til han. Hadde jeg hatt krefter til det ville jeg kanskje gjort det, bare for å få studere konsekvensene. Antakelig hadde det blitt storoppvask, og telefonstorm til alle han kjenner med informasjon om hvilken djevel jeg er. Ikke for at noen hadde trodd han, alle vet hvor syk han er. Men for en belastning det ville bli for alle. Nei, det gjør jeg ikke.

Jeg tier  heller stille og priser meg lykkelig for at det ikke haglet inn med forferdelige beskyldninger og annet søppel denne gangen.

Og så krysser jeg fingrene for at tausheten hans varer så lenge som mulig.

Maset kommer tidsnok tilbake.

Plukker opp tråden

Her har jeg ikke vært på en stund.

Sommeren kom og jeg svevde på en rosa sky, var på ferie i varme strøk og endte med å male alle møblene som males kunne hjemme. Fint ble det, men hvor var Irmelin og hodet hennes? Nåja, jeg bør være glad for at prosjektet ble gjennomført. Vanligvis går store prosjekter i vranglås sånn omtrent halvveis i prossessen, så jeg kunne risikert å sitte med halvmalte møbler og malinsspann og -koster ut over hele gulvet. I stedet har jeg 90% ferdigmalte møbler og en god del malingsflekker ut over hele gulvet. Ikke verst faktisk!

Mye har skjedd utover høsten. Jeg har gått flere måneder i terapi, og jeg begynner å føle meg komfortabel hos terapeuten. Hun hjelper meg, viser vei og støtter meg. Helt uten å ta styring gjør hun alt det. Jeg velger hva jeg vil snakke om når jeg kommer, og hun lytter mye og kommer med små innspill. Av og til føler jeg at jeg har løst en floke helt på egenhånd, kunne likegodt sittet hjemme i min egen stue og gjort det samme. Men det kunne jeg selvfølgelig ikke. Hun stiller de helt rette spørsmålene og får meg til å tenke i nye vendinger om gamle ting. Midt i blinken-terapi kaller jeg det. 

Jeg har funnet gull!

Ferien er her!

Jeg er lærer, og akkurat på denne tiden av året er det den beste jobben i verden!

Ja misforstå meg rett altså, jeg finner mye glede i jobben på vinteren også. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er mye stress i yrket mitt. Og det er på grensen til umulig å legge jobben fra seg. Jeg våkner hver søndags morgen med jobben i hodet, og bruker stort sett hviledagen til å bli klar - praktisk og mentalt til å gå på jobb.

Men når det nærmer seg slutten av juni får vi lønn for strevet!

Lykkelige barn som gleder seg til å nyte livet til fulle i to måneders frihet.

Glade kolleger som oppsummerer året som har gått - og som aller oftest finner at lista over suksesser er lengre enn den over nederlag.

Kartleggingsprøver som viser at elevene har utviklet seg også i år, at de har lært noe.

Ryddige kontorer, sirlige stabler med permer og bøker - klare til å flyte rundt i planleggingsvirvelen til høsten igjen.

Og muligheten til å glemme jobb. For noen uker.

Jep, jeg gleder meg til å nyte ferien min!